17 jan

Norsk buhund

Norsk buhund har eksistert siden vikingtiden. Hundens navn betyr «bustadshund», og hunderasen er blant annet nevnt i Snorres kongesagaer. Hunden var viktig som gjeterhund og vakthund allerede den gang, og det hendte at buhunder ble begravd sammen med eierne sine, sammen med andre eiendeler. Det sier litt om hvor verdsatt denne hunderasen var.

En god gjeterhund

Buhunden er kjent for å være en god gjeterhund, men den kan også brukes til å vokte hus og hjem. Buhunder har tradisjonelt blitt brukt til å gjete småfe, storfe og reinsdyr. Den skal til og med ha blitt brukt til å gjete griser. Før i tiden var det ikke uvanlig at det var minst én buhund på alle gårder, og hundene bodde ofte sammen med buskapen, slik at de skulle knytte sterke bånd til de dyrene de skulle gjete og beskytte.

Antallet buhunder gikk sterkt tilbake på begynnelsen av 1900-tallet, men det ble satt i gang tiltak for å redde hunderasen. På 1920-tallet ble det ganske vanlig å se hunden på fesjå, og mange ville igjen ha den som gjeterhund. Buhunden er ganske liten i størrelse, men er en dyktig gjeter og en fin familiehund.

Bruksområder for buhund

Buhunden er energisk, modig og lærevillig. Den passer fint som sauegjeter, kan brukes til jakt og er en god vakthund. Den er veldig intelligent og flink til å lære nye ting. Den kan konkurrere innen grener som lydighet og agility. I England brukes buhund delvis innen politiet.

Buhunden er glad i barn, og den trenger mye mosjon og aktivitet. Det er mange som mener at buhunder gneldrer mye, men det er først og fremst buhunder som er understimulert som gneldrer. Hundene trenger å utfordres for å være fornøyd.