2 nov

Sanktbernhardshund

Sanktbernhardshund er en molosserhund som stammer fra Sveits. Hunden kan ha blitt avlet fram av munker ved St. Bernhardspasset. Det finnes både langhåret og korthåret sanktbernhardshund. Hunden har en forventet levealder på 7–9 år, og veier 55–100 kilo som voksen, ofte mer. Fram til 1830-tallet fantes bare den korthårede, mindre varianten av hunden, som veide 35–50 kg. Senere ble den krysset med andre huder, enten newfoundlandshund eller landseer. Dette førte til at hundene ble langhårede og større. Målet med denne krysningen var å lage en hund som tålte snø og kulde, men det viste seg at de langhårede hundene ikke tålte kulde like godt som de korthårede.

Sanktbernhardshunden ble egen rase i 1880. Det er usikkert når rasen kom til Norge, men Norsk Sankt Bernhard Klubb (NSBK) ble startet i januar 1991.

Særtrekk

Sanktbernhardshunder er kanskje mest kjent som redningshunder, og dette er en av de største hunderasene som finnes. Hunderasen har tett og hard pels, med mye underull. Det gjelder både for den korthårede og langhårede varianten. Pelsen er hvit med rødbrunt mønster.

Utstillingshunder skal ha en skulderhøyde på minst 70 cm for hannhunder og 65 cm for tisper. Voksne hanner skal veie inntil 100 kg, og tispene skal veie fra 55 kg og oppover. Det er ekstremavl som har gjort hundene så store. Brukshunder er vanligvis mindre i størrelse, helst som en schæfer, og skulderhøyden er vanligvis under 70 cm for hannhunder.

Bruksområder

I dag er sanktbernhardshunder først og fremst familiehunder, men hundene brukes også som brukshund og vakthund. Den korthårede varianten er funksjonell i snø, og brukes som kløvhund, trekkhund og lavinehund. Hunderasen brukes også som utstillingshund.

Sanktbernhardshunden er en rolig hund som passer godt sammen med barn. Hundene er litt skeptiske til ukjente, men kan bli aggressive dersom de føler at noen truer familien. Sanktbernhardshunder er ikke voksne før de er 3 år gamle. De kan være utsatt for arvelige skjelettsykdommer.