Schæferhund

Schæferhunden stammer fra Tyskland. Rasen oppsto på slutten av 1800-tallet, der den ble avlet fram i Württemberg, Thüringen og Bayern. Schæferhunder har en forventet levealder på 9–11 år. Hundene kan bli fra 20 til 40 kilo som voksne. Ettersom dette er en brukshund, må den aktiviseres ganske mye, og den passer derfor best for erfarne hundeeiere.

Opprinnelig en gjeterhund

Schæferen ble avlet fram som gjeterhund, og navnet betyr faktisk «sauegjeter». Hunderasen oppsto som en krysning mellom collie og ulike fårehunder. Men hunden er mest i slekt med molossere. Hunden ble vist fram på en messe i 1892. Hundens rasestandard ble presentert i 1899, og da ble de første hundene stambokført.

Hunden ble raskt populær, og allerede i 1901 ble en schæferhund tatt i bruk som politihund. I 1913 hadde det tyske hunderegisteret for schæferhunder nesten 6 000 medlemmer, mens i dag er det mer enn 85 000 medlemmer i det som er verdens største rasehundklubb.

Schæferhunden kommer til Norge

Den første schæferhunden kom til Norge rundt 1910, og den ble importert av en overkonstabel. Hunden var en tispe, kalt Bella Zahne. Litt senere kom hannhunden Fluks fra Danmark. Den ble også tatt i bruk som politihund, og disse to hundene fikk deretter valper med hverandre, og er grunnstammen til mange norske schæferhunder.

Kjennetegn og bruksområder for schæferhunder

Schæferhunden er kraftig og stor, og har en kropp som skråner svakt bakover slik at lendepartiet henger ned. Hannene blir ofte 60–65 cm høye, mens tispene er rundt 5 cm lavere. Tipsene veier 20–30 kilo som voksne, mens hannhunder kan veie 30–40 kilo. De fleste schæfere er svarte med brune og lysegrå flekker og sjatteringer. Det finnes også langhårede schæfere samt hvite schæfere, som kalles hvit gjeterhund, og regnes som en egen rase.

I dag finnes det både brukshunder og utstillingshunder innen rasen. Schæfere som avles som brukshunder brukes som politihunder, ettersøkshunder, lavinehunder og militære tjenestehunder. Schæferhund kan også trekke pulk, bære kløv og trenes innen ulike typer av hundesport. Schæferhundene er selvsikre og har godt lynne, men den trenger dressur og utfordringer. Hundene egner seg ikke til å være hjemme alene.

Schæfere forsvarer territoriet sitt, og egner seg bra som vakthunder. De kan dermed ha en litt aggressiv holdning mot fremmede, og kan oppleves som skremmende for folk som er redd for hunder.

Problemer med rasen

Ekstremavl har ført til problemer hos mange hunderaser. Dette gjelder også for schæferhunder. Hunder avlet som utstillingshunder kan ha dårlig bakbeinsvinkel. Innavl har delvis vært et problem. Derfor er det viktig å velge en pålitelig oppdretter, samt å finne ut mer om hundens foreldredyr og søsken.